Flyktig diktsamling fra Bronken Senderud

Anmeldt av Astrid Hygen Meyer

Med "Himmelen er en samling" skriver Bronken Senderud seg videre innover i dette spennet.

Diktene kretser rundt drømmen som poetisk motiv. Og når jeg lukker samlingen etter første gjennomlesning, er følelsen jeg sitter med i grunnen den samme som den som sitter i kroppen idet man våkner fra nettopp en drøm. Ingenting har liksom festet seg. Noen bleke bilder fornemmes, svake minner om noe uforklarlig beveger seg dovent gjennom bevisstheten, før de gradvis og umerkelig viskes ut og forsvinner.

• Les også: Holdt skrivekurs for innsatte

Flyktig - som en drøm

Bronken Senderud mimer drømmens nesten anti-logiske struktur, ved å presentere en flyktig, langsom optikk som hele tiden er i forandring, der blikket hele tiden er på vei et annet sted. Se bare for eksempel hvordan dette diktet lar forflytningene i tid og rom konstant skride framover og viske ut det foregående bildet, til hele diktet til slutt forsvinner ned i en kopp med peppermyntete:

«vi går lengst ut på moloen

vi står ute i havet vinden salter ansiktene

våre hvite du sier du drømte at jeg red

på en stor rød hest manen var hvit landskapet grønt

sier du mens jeg skjenker myntete og bildet av moloen

forsvinner i det lysegrønne tevannet
»

Utdrag fra "Himmelen er en samling"

Et problem

Dette grepet med å presentere en flyktighetens optikk, og slik sett skape en etterligning av drømmens struktur, er ganske modig. Men det er også dette som utgjør diktsamlingens problem.

Den deskriptive, svevende tonen stenger diktene inne i en utilgjengelig, lukket verden, som sjelden inviterer leseren inn. Det er som om diktene ikke vil noe, som om de ikke er interessert i å møte meg som leser. Opplevelsen blir i stedet at jeg på et vis står og ser gjennom et vindu, at jeg bare er en tilfeldig tilskuer til en privat drøm eller en individuell sanseopplevelse.

Glipper med øynene

Bronken Senderud skriver om "arket som bare kan leses med det helt åpne blikket", og det er ikke vanskelig å forstå dette som en bønn til leseren om å legge bort det analytiske, tolkende blikket og i stedet møte diktene med en åpen holdning. Det har jeg forsøkt å gjøre, men selv det helt åpne blikket glipper med øynene, i møte med en diktsamling som sliter med å forsvare sin nødvendighet.